Ragnar og snublesteinen

Det kan ha vært en fin dag. Det kan ha vært sol. Ragnar var bare fem år, og det var to år siden andre verdenskrig hadde kommet til Elverum med bombeflyene som la bygdebyen i ruiner. Ragnar kan ikke ha skjønt hva som skjedde den dagen i 1942 da han ble pågrepet og sendt til Auschwitz sammen med mamma Jette, pappa Selik og søsknene Liv, Syliva og Leif. Før året var omme var fire av dem døde. Pappa og storebror Leif ble drept noen måneder senere.

Jeg kjenner historien fra før, men denne uka kom snublesteiene til kunsteren Gunter Demnig på plass i Elverum sentrum, og plutselig brant historien mot oss igjen. Historien om den jødiske familien som bodde her, og som ble dratt ut av huset sitt og sendt i gasskammeret for 71 år siden. Er det lenge siden? Handler det om noe som ikke lenger angår oss? Tror ikke det. Ragnar hadde et søskenbarn som også var fem år i 1942. Nå er Idar Levin en gammel mann, og denne uka leste han den jødiske bønnen Kaddish ved snublesteinene i Elverum. For sin døde venn og hele hans familie. Idar leste bønnen med hodet senket ved snublesteinene, og sa at han gjorde det fordi han ikke trodde at det ble lest noen bønn i 1942.

Vi snakker om seks små snublesteiner i fortauet på hjemstedet mitt, men samtidig om et voldsomt monument over hva hat, ondskap og krig fører til. Det er lagt ned 30 000 slike snublesteiner på over 600 ulike steder i Europa, og alle har et navn gravert inn. Store kriger og tusenvis av drepte er så stort, men steinen til Ragnar er så liten. Lille Ragnar som litt forvirret ble ført i døden med mamma og de andre det året han ble fem år.

Det er en sterk og utrolig tung historie, dette. Jeg så snublesteinene for første gang i morges, da jeg var på rask vei til et møte i rådhuset. De røsket meg ettertrykkelig ut av hverdagsrutinen, og jeg har hatt dem i hodet i hele dag. Både snublesteinene og hele familien Markus som aldri kom hjem igjen til Elverum.

Så tenkte jeg at jeg kunne skrive det litt ut av hodet med dette innlegget. Jeg tenker på det som et lite minne over Ragnar, og en påminnelse til alle oss andre om hvor viktig det er at vi husker historien, slik at noe slikt ikke skjer igjen.

Så kunstneren Gunter Demnig har nok klart det. Han har skapt noe oppsiktsvekkende med sine små snublesteiner. Han har vekket opp igjen minnet om hva som skjedde, slik at vi tar det med oss videre i kampen for fred, frihet og rettferdighet.

You may also like...